Dette med å fly

Jeg har registert at det er en del som flyr. Det har jeg registert på den måten at det er mange som snakker om at fly forurenser så mye, og ved at jeg har truffet en del reisende på de flyene jeg har reist med sjøl. Jeg liker ikke å fly. Jeg liker ikke høyder. Mange sier at det ikke er farlig å fly, for det er så sikkert. Det er sikkert at det ikke er så mange ulykker med fly som med for eksempel bil, men det er også sikkert at fly skal ned. Og da er det langt ned. Lenger ned enn med bil. Med bil er man jo nede. Med bil kan man riktignok kollidere i stedet for å dette ned, men det kan man også med fly. Og med fly skal man alltid ned. Man kommer alltid ned når man sitter på et fly.

Jeg har noen ganger sittet ved siden av folk som jeg ikke kjenner på fly. Da har jeg funnet ut at det alltid er lurt å fortelle at man ikke liker å fly. Da har man på en måte forståelse fra den som sitter ved siden av - forståelse for at man holder så hardt fast i armlenene på stolsetet i flyet. Forståelse for at man puster så tungt. For at man ikke snakker så sammenhengende. At man snakker for fort... om uvesentligheter.

Sist jeg var ute og fløy - med fly - satt jeg ved siden av ei hyggelig dame. La oss kalle henne Gro. Hun presenterte seg med ei gang jeg sa at jeg ikke likte å fly. Da sa hun at det sikkert var bedre for meg å sitte sammen med kjente dersom jeg ikke likte å fly. Jeg var egentlig sammen med 30 andre, men de satt andre steder i flyet.
- Nå kjenner du jo meg også, sa Gro. Joda. Jeg kunne gå med på det. Før flyet skulle ta av - det rullet bare rundt på rullebanen - spurte jeg hvor hun skulle. - Til Lima, var svaret.
- Jøss, hva skal du der? spurte jeg. Og så kom historien. Hun gikk på et studium hvor man studerte sjamaner. Sjamaner. Det vet jeg hva er. - Må man til Peru da? Kan man ikke bare dra til Karasjok, lurte jeg på. Den samiske urbefolkningen driver jo med noe av det samme.
- Jo, men den ene foreleseren vår er fra Peru, så da var det mer naturlig, svarte hun. Kan skjønne det. Det skjønte jo jeg også. Men jeg fikk meg ikke til å spørre hvor mye dette studiet kosta. Eller om det var noe Statens lånekasse støtta. Jeg ville jo ikke virke uhøflig. Jeg satt jo på et fly. Jeg liker best å fly sammen med folk jeg kjenner, og nå var jeg i ferd med å bli kjent med Gro. Det kan ikke være greit å fly sammen med en uvenn. Langt mindre en fiende. Jeg la an en konverserende mine.

- Hva tenker du at dette studiet skal lede fram til? Er det noe spesielt yrke du tenker på, eller er det mer i egeninteresse, slik noen finner ut at de skal studere kunst? Dette siste var noe jeg ikke pleide å beskylde kunststudenter for, men jeg prøvde å få fram et slags poeng. Gro hadde svaret. Hun hadde nemlig også studert kunst. Au, da. - Jeg skjønner hva du vil fram til, smilte hun. Jeg var avslørt. Hun forsto at jeg ikke tok dette seriøst. - Jeg er opptatt av alternativ medisin. Innenfor sjamanismen er man opptatt av å se heile mennesket, ikke bare deler av mennesket, slik skolemedisinerne gjør. Gro var ivrig nå. Hun hadde fått en lytter. Riktignok en lytter med flyskrekk, men det var en lytter. Og jeg likte å prate med henne. Alternativ medisin er noe jeg er opptatt av, og før jeg visste ordet av det hadde Gro hørt alt om min dårlige rygg og den stadig tilbakevennende hodepinen min. Og alt dette før flyet hadde lettet!

Jeg merka at motoren bråkte litt ekstra, og forsto at vi var i ferd med å ta av. Det er alltid det å ta av eller det å lande som er verst. Da skjer de fleste flyulykker. Derfor er jeg også nokså avslappa når jeg bare kommer opp i lufta.

Gro skjønte at jeg begynte å stresse litt ekstra, så hun sa at det var ok hvis jeg ville holde henne i hånda. Det ville jeg. Er det ikke utrolig hvor greie noen mennesker er? Jeg har fått et utrolig positivt bilde på sjamanisme etter dette. Det er et bra emne å diskutere på et fly. Dersom man har flyskrekk. Og det har jeg. Om det er like greit å diskutere kunst er jeg ikke så sikker på. Men kommer jo an på hvordan man griper an temaet...